Det må være en viktig oppgave for både kultureliten, de intellektuelle og mediene å analysere det nye Forskjells-Norge som vokser frem. For det egalitære Norge er historie.

Flere og flere medier ser ut til å ha skjønt det. Men en debatt i Dagbladet og en fersk bok får meg til å spørre om den norske kultureliten har forstått det.

Boken først. Tittelen på komponisten Helge Ibergs essaysamling er "Smaken av mørnet tid". Han er kjent som skarp kronikkskribent i avisene, nå fremstår han i fullformat med ram sivilisasjonskritikk og harsk samtidsdiagnose. Hans fiender er alle former for relativisering av verdier og kvalitet, hans budskap det han mener er tidens moralske og åndelige forfall. 

Er det så mulig å tenke i Norge uten å isolere seg totalt, men samtidig gripe inn og påvirke samtalen i samfunnet? Ja. Iberg er selv et eksempel på det - om enn hans egne analyser sier at det er umulig.

Tilpasning og tidsånd.

Hans prosjekt borer i det han kaller tidsånden , den mentalitet som skaper lydig tilpasning til de til enhver tid herskende trender, gjerne umerkelig, men desto mer effektivt.

Det er et dystert bilde av samtiden: Den som blir hørt, er aldri nyskapende, og den som er nyskapende, blir aldri hørt, siterer forfatteren en annen tenker. Dette er et autoritært synspunkt, en romantisering av unntaksmennesket. Og feil. Endringer skjer fordi de innovative blir oppdaget.

Iberg er kraftig oppgitt over det han ser som et uselvstendig folk, umælende masser som er dopet av, eller på, mediene. Slik glir hans synspunkter rett inn i den debatt Dagbladets kommentator John Olav Egeland har reist siste uke: Den økende kløft mellom politisk, økonomisk og kulturell/intellektuell elite på den ene siden - og store deler av folket på den andre. Norge styres av eliter som er seg selv nok, og kløften svekker den folkelige deltagelsen og innflytelsen.

Debatten er essensiell fordi vi nå har fått en sterkere økonomisk elite enn noen gang før, og fordi politikken får et stadig mer instrumentelt og ikke-diskuterende forhold til offentlighetene. Men dessverre har Dagblad-debatten sporet av og blitt et litt mindre sentralt ordskifte om hvorfor vi ikke har en sterkere kulturelite . Fordi alt er så smått her og mediene så provinsielle, erklærer ledende kulturpersoner.

Å gjøre motstand.

Iberg har et lignende skjevfokus, og illustrerer at Egeland kan ha rett i sin eliteanalyse. Hva er det som har skapt all tilpasning til den avskyelige tidsånden? spør Iberg. Ikke politikken, slett ikke økonomien, men mediene, som tilskrives en monstrøs mengde med makt. Mediene gjør seg på dobbeltmoralsk vis til outsidere i kamp mot "makta". Å gjøre motstand hylles, men er bare en markedstilpasset talemåte, hevder han. Slik tar han samtidig livet av all aktivisme. Og motstand er da sannelig hans egen holdning i kronikkene han skriver i landets største aviser? Den gjennomsyrer også boken, som nettopp derfor er en av årets mest leseverdige.

Men Iberg gjør selvsagt rett i å påpeke det paradoks at mediene både er mektige og skal være uavhengige maktknusere. Mediekritikken må styrkes. Men hvorfor fremmer Iberg sin mediekritikk når han mener at alt slikt har null effekt og bare gir mediene en falsk fasade av åpenhet? Hans praksis motsier hans ord.

Helge Ibergs viktigste ankepunkt mot mediene er at de speiler samtiden . Dette gir "mange engasjerende dramaer og mye oppkvikkende underholdning", som han hevder. Det er riktig. Men det er ikke nødvendig av den grunn å diskreditere alle forsøk på å føre en seriøs offentlig samtale om politikk, økonomi og kultur.

Og å speile den makten som prøver å skjule seg.

Instinkter, eliter og ”unntaksmennesker”

”Er det mulig å tenke i Norge uten å isolere seg totalt, men samtidig gripe inn og påvirke samtalen i samfunnet”?, spør Knut Olav Åmås i julaftennummeret av Aftenposten. Dette spørsmålet knytter han generelt til den pågående debatten om ”de nye elitene”, og spesielt til min nye bok, Smaken av mørnet tid. Jeg takker for at han karakteriserer boka som en av årets mest leseverdige, men vil samtidig protestere mot å bli tatt til inntekt for en bortvendt, elitistisk holdning:

Ved å karakterisere samtidens ”motstandsspråk” som en markedstilpasset talemåte, tar jeg samtidig livet av min egen og andres betimelige motstand i det offentlige ordskiftet, mener Åmås. Men er det en motsetning her? Går det ikke an å påpeke dominerende svakheter ved den offentlige samtalen uten å bli en talsmann for det man kritiserer? Jeg tror imidlertid at Åmås sikter til en mer fundamental kritikk i min bok, som handler om at drivkreftene i massekulturen først og fremst er instinktive. I likhet med ”det naturlige utvalget” i Darwins evolusjonsteori, vil kulturens ”rasjonalitet” alltid dreie seg om å tilpasse seg en rådende rett. Tilpasningsinstinktene skaper kulturelle hegemonier. Det er grunnen til at vi gjerne forveksler definisjonsmakt med troverdighet og høy moral.

I motsetning til dem som mener at frelsen fra masseinstinktene må komme fra den nye akademisk skolerte middelklassen, eller ”kultureliten”, tror jeg at eliten er en av de viktigste pådriverne i massespillet. Pga. kulturelitens språkbevissthet og følsomhet overfor trend og mote, skapes det optimale livsbetingelser for mytedannelser og dogmatikk. I sin iver etter å skaffe seg anerkjennelse og status er den innvevd i et evig samspill med tidsåndens skiftende paroler. Derfor styres kultureliten av de samme tilpasningsinstinktene som den selv forakter hos ”massene”.

Hva som først og fremst kjennetegner kultureliten er ”radikal” bevissthet i privilegerte posisjoner. Ikke uten grunn har den også fått tilnavnet ”den pratende klasse”. Slik har ”motstandsspråket” faktisk blitt en markedstilpasset talemåte. Men takket være pratsomheten i mediene kan outsideren bli mer synlig. Derfor vil jeg svare bekreftende på spørsmålet fra Åmås som innleder denne artikkelen: Det er faktisk mulig å gripe inn og påvirke samtalen i samfunnet - dog alltid innenfor tidsåndens nøye tilmålte taletid.    

Har mindretallet alltid rett? Jeg vil ta sjansen på å svare ja, eller - med en liten modifikasjon - hevde at mindretallet alltid har viktige ting å melde overfor en dominerende samstemmighet. Man skal imidlertid være forsiktig med å ikle seg dissidentrollen for å begrunne eller rettferdiggjøre sin posisjon eller argumenter. Da kan man lett falle i dagens motstrømsfelle – en bakevje der motstrøms egentlig er medstrøms, dvs. en etterpåklokskap man kan sole seg i. Både høyre, venstre, motstrømmen og bakevja vil være begrensende for en som forbeholder seg retten til å angripe fra alle kanter. Orientalfilosofen og humanisten, den nylig avdøde Edward Said, hevder at en intellektuell står overfor følgende veivalg: ”Enten å slutte seg til stabiliteten som den seirende og dominerende har etablert, eller å se denne stabiliteten som noe skremmende, som en situasjon som truer med å utrydde taperne og de svake.”

I sin artikkel skriver Knut Olav Åmås at jeg romantiserer unntaksmennesket. Det er mulig at jeg gjør det, men ut fra den oppfatning at ”unntaksmennesker” fins over alt, og til alle tider, blant høy og lav, og kanskje der vi aller minst ventet å finne det. Verdenslitteraturen, og ikke minst historien selv, er full av beretninger om alminnelige folk som ved sin enkle klokskap og verdighet blottlegger hulheten hos den dannede eliten. Det handler om individer som har styrke nok til ikke å la seg forføre av tidens tale, men heller ikke isolerer seg i aristokratisk vemmelse over ”massene”. I stedet blir de ideelle veivisere ved sin måte å leve livet på - men dessverre aldri mange nok til å nøytralisere tilpasningsinstinktene i flokken.