Stor stas å være bidragsyter i en ny stor aforismeantologi

Stor stas å bidra til den nye antologien «Trollhaufen». Boka samler rundt 40 forfattere og gir den mest omfattende oversikten over den norske aforismen til nå. Jeg føler meg privilegert over å stå side om side med forfattere som Arne Garborg, Olaf Bull, Olav H. Hauge og Stein Mehren.

Boka blir utgitt av forlaget Königshausen & Neumann med støtte fra DAphA.

I boka er forfatterne delt inn etter tidsepoke og tematikk. Jeg har havnet i kategorien «Endetidsdiktning – mellom svartseeri og kynisme». Greit nok med «svartseer», det kan jeg leve med, men «kyniker» må jeg få protestere mot. En viss kynisme ligger selvsagt i aforismens fortettede form; men uansett: Her er noen smakebiter fra et lite essay om meg og mine bidrag:

– En annen svartseer er derimot mindre gjennomskuelig: komponisten, jazzmusikeren og forfatteren Helge Iberg (*1954), som regnes blant de mest allsidige nålevende kunstnerne i Norge. [–] Med sitt konsise språk, treffende definisjoner og “nidord” som minner om Nietzsches Sprüche und Pfeile, skriver han: “Samtid / Det som i dag er selvsagt og sprudlende levende, er i morgen et smakløst misforstått fenomen. [–]

Og: “Flokken kan ikke tenke. Den kan bare reagere, instinktivt og emosjonelt. Bare individer kan tenke. Å tenke betyr å våge å tenke annerledes.” Ifølge essayisten lykkes dette bare hos visjonære, kompromissløse personligheter som avviser enhver «systematisk opportunisme» – noe som hos Iberg vekker til live romantiske forestillinger fra 1800-tallet. Som Håvard Rem oppsummerer det: “En anarkistisk aforismekunstner med sylskarp penn, og en dristig kombinasjon av opposisjonelle holdninger og verdikonservatisme.

Baksideteksten sier blant annet:

Denne tospråklige antologien har som mål å samle mangfoldet av norske aforismer til en «trollhaug». Den presenterer nærmere 40 forfattere og byr, i tillegg til korte biografier, også på et essay om sjangerens tilblivelse i det høye nord.»

Her noen eksempler fra mine bidrag i boken:

KROKODILLETÅRER

Følsomhet er ikke noe man skryter av. Det er noe man lider av.

MATERIALISME

Alt har sin pris. Men det at alt har sin pris, har en veldig høy pris.

Å LEVE I NÅET

Man sier ofte at de unge lever i nået, og at det gjør dem spesielt livsdugelige. Men gjør de egentlig det? De unge lever først og fremst i framtiden, i trygg tro på at livet er et lerret fullt av muligheter – klart til å fylles med velstand, suksess, lykke og magisk sex. Å være ung til sinns betyr kanskje aller mest å leve i forventning. Det er først når framtiden blir påtrengende, tragisk og dødelig at vi søker tilflukt i nået – eller aller helst: fortiden.

MENNESKETS MYSTISKE EGENART: En skapning som har uendeligheten som sin endelige bestemmelse.

Dersom du er interessert i å vite litt mer om aforismen, kan du lese videre:

Ordet Aforisme er avledet av det greske aphorizein, det vil si «å avgrense». Såpass visste jeg fra før, men i anledning denne antologien gjorde jeg et raskt søk for å få en mer autorisert forståelse av det formatet jeg så vennlig har blitt gjort til en representant for:

«En aforisme er et kortfattet, konsist, lakonisk eller minneverdig uttrykk for en allmenn sannhet eller prinsipp». Jeg fant også en fin avgrensning til en annen kortform, nemlig ordtaket: «Et ordtak er et kort, velkjent uttrykk som vanligvis stammer fra folkekulturen og felles menneskelig erfaring. Ordtak brukes i dagligtale for å gi råd eller veiledning. En aforisme, derimot, er en personlig observasjon som typisk tilskrives en forfatter eller filosof.»

Jeg er (naturlig nok) litt usikker på pretensjonen om at aforismen bør uttrykke en «allmenn sannhet eller prinsipp». Derfor googlet jeg videre og fant en definisjon som ligger nærmere min egen oppfatning: «En aforisme er en uttalelse eller et utsagn som både er effektivt formulert og enten vittig eller klokt. Selv om det finnes mengder av banale og tullete utsagn, er en god aforisme ment å tåle tidens tann og forbli sann og elegant — en svært vanskelig oppgave!». Enig i alt her, ja!

De største forfattere og tenkere har uttrykt seg aforistisk. Mange gjenkjenner Sokrates’ «Alt jeg vet er at jeg intet vet». Både Friedrich Nietzsche og Ludwig Wittgenstein hadde en forkjærlighet for å uttrykke seg i dette korte formatet, også som «fagfilosofer». Wittgensteins verk «Tractatus Logico philosophicus» inneholder aforistiske sentenser som har blitt allemannseie i «prateklassen». Eksempelvis: «Verden er alt som er tilfelle». Og ikke minst, Traktatens siste setning: «Om det man ikke kan tale, må man tie».

Nietzsche var en filosofisk dikter som med den største selvfølgelighet beveget seg mellom ironi og alvor – mellom det lave og det høye, derfor var kortformen fin for han: «Tanken på selvmord er en stor trøst: med den kan man komme seg velberget gjennom mang en tung natt». «Kvinnen var Guds andre feiltagelse». «Uten musikk ville livet være en misforståelse».

Til tross for eksemplene over, har selve formatet aforisme ikke vært helt stuerent hos de lærde, i alle fall her i Norge. Det skyldes nok både den abstrakte vendingen i lyrikken og at aforismen er så populær i folkelige sjangre som ukeblader og bursdagstaler. Formen er ikke "samtidig" nok, det hefter noe gammelmodig over selve begrepet.

Jeg fanget opp denne problemstillingen i en «aforisme» fra langt tilbake:

”I utgangspunktet er ikke aforismer min greie», skriver forfatteren Espen Stueland. «De er som et essay som er krympet til dokkestørrelse etter vask, bare betydningsløse spissformuleringer står igjen. Det blir verken fugl (litteratur) eller fisk (filosofi).” – Ok, det er godt sagt Espen; men ikke desto mindre en slående spissformulering. Kanskje til og med en aforisme, men neppe et essay krympet til dokkestørrelse.»

Knut Olav Åmås (den gang i Aftenposten) mente likevel at «aforismer er en undervurdert litterær form», i sin anmeldelse av min bok «Når tiden er inne, er det alltid for seint.» (2012). Her lanserte jeg blant annet begrepet: «Samtidsfromheten – den nye fundamentalismen som gjør seg lekker ved å speile tiden; det vil si å mangfoldiggjøre dens feiltrinn eller forlyste oss med dens vulgariteter».

På forlagtes vaskeseddel sto det: Denne boka spenner vidt fra det «polemiske og mediekritiske til våre dype eksistensielle utfordringer og livets melankoli».

Her er noen eksempler:

SAMTID

Det som er blodfull selvfølgelighet i dag og smakløs misforståelse i morgen.

sensasjonsbrunst

er en type medieseksualitet like brennende uimotståelig som den pedofiles eller noen annens trang til å forgripe seg på vergeløse ofre.

SKAM

er det som skjer når hvert livsens steg inneholder en snerrende ydmykelse, og skammen over ikke å ha mot til å ta livet av seg, nettopp blir bekreftelsen på at det å la seg ydmyke er berettiget.

MENNESKET

vil på liv og død være noe annet (og bedre) enn seg selv. Det er nettopp det som gjør det til et menneske.

Takk for at du leste!