Rhythmische musik

Symfonisk/Konseptalbum

  • VELKOMMEN TIL HELGE IBERGS MUSIKALSKE VERDEN

    På den nye utgivelsen Rhythmische Musik presenteres fire særegne komposisjoner av Helge Iberg: Auf dem Meeresboden, Small Feet Dancing, Palazzo og Petites Danses du Moment. Disse verkene utforsker et bredt spekter av klanger og rytmiske landskap, med inspirasjon fra både klassisk tradisjon, moderne uttrykk og improvisasjon.

    Platens mest omfattende verk Palazzo setter store tekniske og rytmiske krav til pianistene Nils Anders Mortensen og Sanae Yoshida. Solist Nils Anders Mortensen briljerer også i de tre satsene Small feet dancing, der Kristiansand Symfoniorkester spiller med intensitet og presisjon under dirigent Rolf Gupta. I verkene Auf dem Meeresboden og Petites Danses du Moment får vi oppleve Helge Iberg som improviserende pianist noe som gir en unik nærhet til komponisten/utøveren.

    Rolf Gupta er kjent for sitt arbeid med samtidsmusikk og formidler Ibergs intrikate teksturer med stor innlevelse. Han sier følgende om prosjektet: «Helge Iberg beveger seg ikke fra samtidsmusikken over til jazzen - eller fra jazzen til samtidsmusikken. Han er solid plantet i begge sjangre. Derfor klinger musikken levende i begge verdener.» Helge Iberg er en av Norges mest spennende og sjangeroverskridende komponister og musikere, kjent for å kombinere humor, dybde og virtuositet i sine verk. Hans musikk balanserer elegant mellom tradisjon og eksperiment. MeLes merd røtter i både klassisk samtidsmusikk og jazz har han skapt et uttrykk som er like originalt som det er engasjerende.

  • Helge Iberg mobiliserer mer fantasikraft enn de fleste. På Rhythmische Musik møtes verdenene jazz og samtidsmusikk. Tittelen på albumet er kanskje et lite sleivspark til det rytmiske feltet: som om all annen musikk er urytmisk, lissom. Her er det i hvert fall både rytmer og musikk i fleng, selv om plata klassifiseres under klassisk.

    Samkjøringen av jazz og klassisk er tydeligst i «Auf dem Meeresboden» for elpiano og jazztrommer og et kammerensemble som består av en drøss med kjendiser – blant annet jazzlegende Bendik Hofseth på saksofon og klassisklegende Terje Tønnesen på fiolin. Musikken er gjennomkomponert og partiturskrevet, mens instrumentene, rytmene og mange av de melodiske vendingene kommer fra jazzen. Jeg virkelig elsker dette stykket. Og dessuten – dette er noe jeg sjelden tenker i samtidssammenheng – synes jeg stykket er for kort. Jeg mener det som et kompliment. «Leave them wanting more» er ikke akkurat en læresetning som komponister i samtidsfeltet pleier bekjenne seg til. 

    Det mangler kanskje ørlitt når det gjelder feel. Det er rytmisk ryddig i rytmeseksjonen, jeg skulle ønske at groovenåla pekte bittelitt mer mot jazzen enn mot den klassiske musikken. Ta denne musikken ut av konserthuset og ned til en mørk og svett jazzkjeller, og jeg tipper resultatet blir 100 prosent perfekt.

    «Small Feet Dancing» er et rytmisk sjarmerende stykke for solo piano (spilt av Nils Anders Mortensen) og orkester (Kristiansand Symfoniorkester, under Rolf Gupta). Det spilles lette, dansene linjer fra pianoet over fantasifulle orkesterklanger. Kanskje dette avslører hva jeg bruker fritida mi til, men jeg får assosiasjoner til eventyrspill på PlayStation som Unravel eller It Takes Two. Spillmusikk portretterer ofte bevegelse og framdrift, samtidig som den skal få deg til å ville være i en seksjon av spillet over et langt tidsstrekk. Og slik virker «Small Feet Dancing» på meg. Assosiasjonene bobler, mens piano og orkester leker seg med kantete jazzfraser, og jeg ønsker igjen at stykket aldri skal ta slutt.

    «Palazzo» for to piano og perkusjon bringer også sammen ulike verdener. Sanae Yoshida er kjent for kompromissløs eksperimentell samtidsmusikk på mikrotonalt piano. Nils Anders Mortensen er en av Norges mest framtredende Bach-tolkere og en glitrende akkompagør (noe jeg skriver om for eksempel her). Sammen hamrer de ut tette akkorder, rytmiske ideer og barokklinjer, mens jazztrommis Per Oddvar Johansen legger på subtile rytmiske nyanser. Dette er et innovativt stykke som både jobber med musikernes styrker og ser langt ut over sjangrene de normalt jobber i.

    Mye samtidsmusikk er fokusert innover. Ibergs musikk peker utover, og av den grunn tror jeg han også treffer mange lyttere. Dette albumet er en sann glede!

  • Selv om det ikke er helt uvanlig at et klassisk verk blir komponert til en innspilling, er det sjeldnere å lage et under selve øktene. Hindemith er kjent for å ha komponert sin Scherzo for bratsj og klaver i 1934 til å fylle inn en ubrukt bakside i en serie med 78-plater; her har Helge Iberg improvisert sine tre Petites dance du moment for klaver, etter «en lang innspillingsdag av den harde og litt strenge PALAZZO» der produsenten Vegard Landås holdt båndet gående. Disse milde stykkene «i retrospektiv stil» utgjør den perfekte avslutningen på et levende og fascinerende album som, i større grad enn noen annen plate jeg har hørt av ham, viser spennvidde og stilistisk mangfold i Ibergs musikk. I dem sitter han nærmest sine jazzrøtter, en liten samling med nattlige jazzfantasier som best høres rundt klokken elleve på kveldstid.

    Palazzo (2020) virker derimot mer som et verk av en klassisk komponist som tar i bruk jazz-idiomer, slik Ravel, Sjostakovitsj og andre har gjort tidligere. Besetningen for to klaver – her den glitrende duoen Nils Anders Mortensen og Sanae Yoshida – og slagverkeren Per Oddvar Johansen, resulterer i teksturer som minner om Bartoks Sonate for to klaver og slagverk, uten at Ibergs musikk lyder ungarsk. Hans inspirasjon kom fra teknikken «minnepalass», der en person lagrer informasjon for så å tilbakekalle den i imaginære rom i palasset i vedkommendes hjerne. De fem satsene spiller ut en spesifikk konstruksjon av gjenopprettede tilstander, litt over-insisterende, inkludert en latinamerikansk sang, Arte povera og en karusell. 

    Det er en fantasifullt satt sammen, men ikke så levende og forførende som hans klaverkonsert-i-alt-unntatt-tittelen Small Feet Dancing, komponert mellom Songs from the Planet of Life (2017-18) og Auf dem Meeresboden (2023), med tematiske koblinger til begge. Small Feet Dancing, herlig spilt av Mortensen og Kristiansand Symfoniorkester dirigert av Rolf Gupta, er en glitrende fryd i yttersatsene (hentet fra den tidligere Lotus Dance) med en meditativ midtre «Green Grass again next year?», der teksturene tynnes og etterlater solisten som om han sitter alene i lyskjeglen på en mørk scene.

    Åpningsverket er den uvanlige todelte Auf dem Meeresboden, som inneholder en livlig begynnelse – «Ein Hummerleben», for el-piano, klaver og en septett med blåsere, strykere og slagverk – og «Flucht des Untreuen Hummers», en duo for el-piano (Iberg selv) og Jazz-bekken (Johansen). Det er et snodig verk, inspirert av en tenkt kurtise mellom to hummere på havbunnen og hannens skammelige sorti etter at akten er gjennomført. Fantastisk lyd; anbefales.

Les nyhet

The black on white album

Solo piano, jazz/lyrisk/Beatles      

  • IBERG GOES BEATLES: Helge Iberg tilfører nye dimensjoner til klassiske Beatles-sanger. Uten unntak gir Iberg prosjektet sitt noe veldig personlig, med en dybde, dynamikk, glød og harmonirikdom som vil få Beatles-fans

  • Gently beautiful Beatles Interpretations. The Norwegian pianist puts his own beguiling twit on songs he knows by heart.

    Yet another “fresh approach” to a selection of Beatles tunes? I almost let this one pass. But listening to the first few minutes was enough to keep me hanging on until the end. Helge Iberg is a Norwegian composer and pianist, distinguished in jazz and classical idioms, who can move serenely from one to the other. His own fresh approach to the songs he grew up with began not surrounded by piles of sheet music, but sitting at the piano, relying on his memory.

    This very fact may account for the air of reminiscence pervading all 12 pieces. They are improvisations, not formal arrangements, and some of them turn out very different from the originals. Notable among these are the tunes he calls “corny” – presumably such as Yellow Submarine and Ob-La-Di, Ob-La-Da, both of which emerge more grownup, but far less cheerful. Following Iberg’s musical wanderings can be fascinating, touching and sometimes surprising. Why, for instance, does Here Comes the Sun have such an ominous ending? Eleanor Rigby plays clever tricks with melodic and harmonic variations, while Blackbird, Nowhere Man and She’s Leaving Home are gently beautiful.

  • Helge Iberg approaches his fascination with the Beatles songs alone at the piano. Thus he gets to the bottom of the immortal melodies primarily through an extreme reduction in tempo. This is obvious with ballads like "Blackbird" or "Michelle", but surprisingly it also works with hits like "Ob-La-Di, Ob-La-Da" or "Yellow Submarine", whose melodies are suddenly extremely moving. "Mother Nature's Son" becomes a pastoral hymn through daring reharmonization, songs like "Come Together" or "Lady Madonna" gain a new perspective by focusing on their irresistible rhythmic drive forward.

  • — En uforglemmelig kveld i Kirkelandet kirke med Lars Saabye Christensen og Helge Iberg, der Beatles' musikk møter poesien.

     

    Ved flygelet sitter Helge Iberg, som har skapt og arrangert musikalske variasjoner over Beatles’ sanger. Han har komponert innenfor hele det klassiske spekteret, og her beveger han seg mellom jazz, tradisjonell klassisk musikk og elementer fra samtidsmusikk. Han er tro mot originalmaterialet, samtidig som han lar flygelet fylle det store kirkerommet i Atlanterhavskatedralen med behersket melankoli og dybde – akkurat slik diktene til Saabye Christensen og Beatles’ låter fortjener.

    En drøy time, en onsdagskveld. Det var verdt det. Jeg var litt rikere da jeg gikk derfra enn da jeg kom. Det blir en sterk femmer på terningen. 

  • Iberg, som kan skilte med Spellemannprisen sin på peishylla hjemme, har gravd seg ned i The Beatles sitt univers. Grunnstoffet har blitt nøye studert, og med spektakulær kreativitet og musikalitet fikk vi høre variasjoner (og muligens en del improvisasjon?) over kjente og kjære Beatles-låter. 

    Pianisten gjorde et helt riktig trekk fra start og fikk publikum interessert fra første tone. Men, hva var det vi fikk høre nå, egentlig? Var det surt? Konklusjonen er nei. Det var verken feil eller surt. Jeg er på tynn is om jeg skal påstå at det var atonalt og i tolvtonesystemet, men helt på bærtur er jeg neppe. Man spisser ørene når Iberg får tonene til å kollidere, mens han samtidig leder oss trygt helt til mål.

    Lars Saabye Christensen vil være kjent for de aller fleste. Gjennombruddet hans kom da han utga romanen «Beatles» i 1984. Dette er altså grunnlaget for den røde Beatles-tråden gjennom konserten med «The Nowhere Men». Det er ingen tvil om hvorfor dette er en høyt meritert forfatter. Uten å foreta en dyptgående diktanalyse, vil nok de fleste på et eller annet tidspunkt bli grepet av måten Saabye Christensen klarer å forklare hverdagslige situasjoner med sine unike synsvinkler, bruk av metaforer og fortellerteknikker.

    Det er helt tydelig at Saabye Christensen og Iberg treffer sitt publikum. Mens diktet «Farmors hår» siger ut av høyttalerne, høres også lyden av publikum. Noen ganger av latter, noen ganger av snufsing mens noen gråt stille.

  • Dette vart eit fantastisk møte med The Beatles i ei totalt ny tonedrakt som er vanskeleg å definere.  

    Men assosiasjonane var mange, frå ekte hardingfeleklang, men både Griegsk kromatikk og Sinding dukka opp i mine øyrer, og ikkje fritt for fransk impresjonisme også. Ein salat blanda av mange stilartar framført på flygeltangentane av Helge Iberg, ein fantast i ei spennande klangverd med tette klangar, og strofer i stigane og fallande sekvensar, over heile klaviaturet.

    Men over allt kunne man høyre dei mange kjende beatles-melodiane det vart «improvisert»? over! Eller er det arrangement/fantasiar over Beatleslåtane? Vakkert og spennande i alle fall.

    Pianisten var aleine med musikken, men heile konserten veksla mellom diktopplesing frå ingen ringare enn Lars Saaby Christensen, som er ein beatleskjennar av dei sjeldne. Og dikta han framførte var frå nesten heile hans produktive periode, og det genuine her, var at musikken passa som hand i hanske også til stemninga og karakteren i lyrikken. Fantastisk å få dette på «nært hald» med nesten fullsett kyrkje!

Les mer om «Nowhere Men»

Songs from the Planet of Life

Symfonisk/Konseptalbum

  • Den norske komponisten Helge Ibergs svar på Das Lied von der Erde, Songs from the Planet of Life (2018), henvender seg til Mahlers «holistiske forsikring om naturens harmoni og den evige livssyklusen» (Ibergs albumnotater), og hinter om at denne beroligelsen ikke lenger eksisterer. De ni sangene som utgjør hans concerto grosso er et delikat landskap fylt av melankoli og vitalitet, med en gjennomgående tone av uro i bunn. Ibergs øre for det kvasiimprovisatoriske gjør at musikken hans ofte glir uunngåelig over til den mørke siden, når yin og yang-balansen mellom dur og moll forstyrres. Naturens skjønnhet erter og frister, og dens flyktighet skaper en ytterligere dimensjon av tragedie. Vi hører en versjon av Mahlers nostalgi, brutalt undergravet av vitenskapens realisme, men likevel fast bestemt på å hengi seg til sin egen skjønnhet, til tross for dette. ANDREW MELLOR

  • «Likevel er det Ibergs musikk som er så forførende, dens glitrende teksturer er en konstant nytelse uttrykt i ganske rolige bevegelser, men hele tiden med musikalsk interesse over et enormt spekter. Lytt til den fantastiske Lotus Dance i fjerde sats eller den avsluttende Adieux!

    Det er fordi den musikalske komponenten er så viktig at Songs from the Planet of Life lykkes. – En orkestral vev mer enn det oratoriet et slikt tema – og innflytelsen fra Mahler – skulle tilsi. GUY RICHARDS

  • Songs from the planet of life er et av de fineste orkesterverk jeg har hørt på lenge.

    Det er det dypt menneskelige jeg blir så grepet av når jeg hører verket. Musikken kommer fra en dyp forståelse for naturen og for menneskesinnet. Åpningen er magisk, med den kinesiske teksten som resiteres over mørke klanger, og hvor fiolinsolisten stiger opp med vakre lange linjer, og et utsøkt harmonisk språk som blir mer og mer tydelig. Det er et rikt og overveldende verk som inneholder ni satser med både brilliante solokonserter til sårbare, lyriske satser hvor tekstene flettes inn i en vakker orkestersats. Dette er musikk som burde være blant standardverkene i konsertsalene. GISLE KVERNDOKK, komponist

  • «Helge Iberg innfrir igjen - denne gangen med et enormt musikalsk byggverk - en concerto grosso i storformat! «Songs from the Planet of Life» anbefales på det aller varmeste.

  • Musikken vant! Dette verket er verdt en pris. Det er veldig rikt, men også veldig konsistent. En original i sammensetning av Schønbergsk (mer en Mahlersk) ekpresjonisme og østlig inspirerte klangverdener á la Mayuzumi. Inn og utfasing av for- og bak-grunner i sjiktdialoger, er ypperlig orkestrert. Både livat, grotesk og uhyggelig i uttrykk; kanskje mest Abschied-vemodig, ganske sort ofte; men idyll og tragedie er vel balansert. Et meningsfylt verk!

    LASSE THORESEN, komponist

  • UKENS PLATE 6 PÅ TERNINGEN


    Det er en storslått besetning på denne fremførelsen. KORK assisteres av fem fremragende solister i tillegg til at Liu Tiegang og Sidsel Endresen står for resitasjoner. Det er strålende fremførelser her, og jeg greier ikke å la være å fremheve Christian Ihle Hadland som den kanskje mest interessante norske klassiske pianisten for tiden.

    Platen er innspilt i Store Studio på Marienlyst, og har en strålende lyd. Dynamikk og perspektiv er langt over pari.

LEs essay

Jazzkammer - A musical offering

Pianotrio og kvartett m/Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia og Bendik Hofseth

  • Hvor annerledes er ikke pianomusikken som den norske pianisten Helge Iberg presenterer med sitt Jazzkammer (a Musical Offering) som åpner i en moderne, ambient stil. Deretter fortsetter han med en original fusjon av jazz, populære sanger og kammermusikk. Sangene er inspirert av og basert på kjente standarder samt noen Beatles-komposisjoner. Ibergs kvintett (piano, bass, trommer, saxofon og vokal) gir en så personlig fortolkning at man først knapt gjenkjenner låtene før det så plutselig begynner å gå opp for deg hva du hører. Typisk nordisk jazz, rolig, eventyrlysten og annerledes. Dette er kunstferdig musikk, med en følelsesmessig dybde som sjelden når party(populær)sfæren (8+ på ”terningen”!)

  • Helge Iberg har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste.

    De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for lite oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

    Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt. Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand - han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsammensvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

    Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Life music - Grappa 2017

Kammermusikk 

  • ”Dette er frimodig musikk med en stor variasjon i melodikk og harmonikk. Det er en fantasirikdom som rommer alt. Her møter du skjøre melodiske vendinger som plutselig kan flerres opp til mer resitativiske partier med store sprang. Variasjonen i teksturen er stor og fargerik. Helge Iberg er en komponist som griper dypt i den musikalske verktøykassa, og kommer opp med løsninger som virker frigjørende i all sin (tilsynelatende?) spontanitet. (-) Jeg tror noe av det som skaper musikalsk spenning her og gjør kvintetten så uttrykksfull, er at komposisjonens formale enhet nesten går i oppløsning. Men bare nesten. Og det også takket være en formidabel fremførelse av hans Christian Bræin (klarinett), Geir Inge Lotsberg (fiolin), Øystein Birkeland (cello), Ingfrid Breie Nyhus (klaver) og Johanne Byhring (marimba).”

    Egil Baumann, KK. Nominated for The Edvard(Grieg)- Prize 2016.

Standards and Vanguards

Jazz/samtid. Solopiano m/vokale bidrag fra Elin Rosseland.

  • En musikalsk gjettelek hvor samtid utfordrer fortid, og hvor genregrenser oppheves eller utnyttes til å sette gammel musikk i nytt lys. Med CD-en ”Standards and Vanguards” virkeliggjør Helge Iberg de villeste tankeeksperimenter: Hvordan hadde romantikkens 1840-talls perle ”Im wunderschönen Monat Mai” vært om den ikke var komponert av Robert Schumann, men 70 år senere av tolvtonemusikkens far Arnold Schönberg?

    Hvordan hadde 1930-talls slageren ”All of Me” blitt, om det ikke var amerikaneren Gerald Marks som hadde komponert den, men den franske impresjonismens mester Maurice Ravel?

    Absolutt gehør. Og like interessant, hvor ekstremt kan Helge Iberg reharmonisere Thelonious Monk-klassikeren ”Round midnight” uten at sangsolisten faller av lasset? Ganske ekstremt faktisk, når vokalisten heter Elin Rosseland. Det er utrolig å oppleve hennes absolutte gehør, usvikelige intonasjon og uttrykksfullhet i en slik setting.

    Briljant. Helge Iberg viser selv stor stilforståelse, lekenhet og alvor. Nødvendigvis spiller han teknisk briljant, og da tenker jeg vel så mye på pedalbruk og klangbehandling som på fingerferdighet. ”Standards and Vanguards” er en stående utfordring til all verdens musikanter og lyttere, enten du kommer fra standardlåtenes eller avantgardismens rekker: Ta for deg på øverste hylle, gjør musikken til din egen, alt er mulig, alt er tillatt, vi lever i en fantastisk tid – grip den, spill og hør det uhørte!

    Dagbladet (5) 
Jazzstandarder i reharmonisert velde. Store meditative klangrom, dels tonebrusende stryk og Helge Ibergs sterkt personlige formidling.Selv om albumets grunntone er mørk vitner det også om subtil humor når en dekonstruert ”Nøtteliten” blir etterfulgt av en heseblesende ”Just in Time”. Musikk i spennet mellom sammenbruddet og det usigelig vakre!

  • Helge Iberg beveger seg hinsides den tradisjonelle jazzutøverens velprøvde felt. Gamle låter bader i nytt lys og fortid innhentes av samtid. Vokalist Elin Rosseland er som skapt for Ibergs uttrykk og hun har en signatur som imponerer. Thelonious Monks midnatt får et nytt klokkeslag i denne duoens verden!

  • Ein gong song Elin Rosseland ein vidunderleg versjon av ”Ifeel Pretty” på ei plate med Helge Iberg. No er ho med han igjen på eit unikum av et album! Eit handikap gjorde at Iberg ikkje kunne satse for fullt på ei pianistkarriere endå han spelar som ein gud.Lytt til eit uvanlig album og lat assosiasjonane få fritt løp.

  • Helge Iberg vet å spille på sin bakgrunn både som jazzutøver og komponist av klassisk samtidsmusikk. På opplevelsessiden er spennet stort fra lyse stemninger til det dype alvor, og ikke minst en ironisk undertone. En lytterutfordring!

  • Titler som “Wrong note samba”og “Something odd happened on my way to squirrel-school” bærer bud om noe utenom det vanlige, og det er også å forvente fra samtidskomponisten Iberg. Han danser seg gjennom brutte akkorder, kromatiserer inn og ut av toneartene, og tangent-rasene hans er langt fra bare fredfulle. Det er ikke ofte han lar lytteren hvile i grunntonaliteten, men de gangene det skjer, føles lett befriende. Med seg på tre spor har han vokalisten Elin Rosseland. Hennes stemme er som slipt glass, godt timet, og imponerende stødig mot tolvtonaliteten til Iberg. Et imponerende samspill av to svært dyktige musikere.

  • Helge Iberg/Elin Rosseland:

    «Standards and Vanguards» Ei ny sjeldan utsøkt utgjeving med komponist og pianist Helge Iberg i samarbeid med vokalisten Elin Rosseland.

ReHumaniZing

Symfonisk/konsert

  • Kan modernistisk musikk være sanselig og erotisk? Ja, først og fremst det, viser orkesterverkene til Helge Iberg.

    Komponist Helge Iberg ( f. 1954) vil noe annet enn å utgi statsstøttet cd for å dokumentere at han er komponist. Med hva han kaller en «livs-erotisk» musikk ønsker han å treffe det store publikum, det som per i dag får sine erotiske lengsler mettet av popens rop om kjærlighet.

    Iberg ønsker ikke som sine kollegaer på 1950-tallet å markedsføre verkene med å vise til deres tekniske oppbygging. I et mediesamfunn som vårt er det feilslått strategi.

    Og fanden skulle vært medierådgiver på 1950-tallet.

    Det var fatalt at avantgarden dengang snakket så mye om matematiske serier og strukturer. (Fatalt at de holder på slik ennå). De skulle heller ha lokket publikum med ord som orgie, kropp og vellyst. Modernister som gjorde det, fikk faktisk et stort publikum (malerne Balthus og de Kooning, for eksempel). Om ønskelig skulle det ikke manglet på filosofiske referanser. Hadde kanskje ikke selveste Kierkegaard 100 år før bestemt musikkens vesen som «sanseligt-erotisk»? Strengt oppbygde verker av Stockhausen og Boulez er og blir vellystige utsvevelser i lyd.

    Rytmisk fest. Helge Iberg presenterer to orkesterverker på cd-en som forsøker å være sanselige og livsglade. Tonespråket er vel å merke modernistisk. Her er raske vekslinger mellom instrumentene, rasende punktnedslag, slagverkskrasj, men først og fremst en glitrende, skimrende overflate. Og til tross for et internt boblende liv har musikken en rolig puls. «Aren`t we all warriors in our own life?» (2000-2003) byr på fem sanselige gleder, ett av dem, «Elefant i porselensbutikk», er en rytmisk fest med mye hissig blås.

    Ut av Europa. Ole Edvard Antonsen er trompetsolist på «Dromo Dance» (1997-1999). Det er et mer neddempet stykke der trompeten stotrer, roper og gløder mot Det Norske Kammerorkesters strykerbakgrunn. En marimba (xylofon av tre) fører musikken ut av Europa.

    Det finnes sanger på denne cd-en også, alvorlige dikt av Rolf Jacobsen. Her må vi nok bruke Kierkegaard mot Iberg: Musikken har gått fra det estetiske til det etiske. Litt for alvorstungt og stillestående er det blitt i forhold til galskapen i de andre stykkene. Men honnør til romansesanger Per Vollestad som gir seg ut i det modernistiske.

  • Anliggender om forholdet mellom genrene og kulturuttrykkene.

    Helge Iberg har med sin nye CD villet sette lyset på genrene, forholdet mellom dem, og deres appell til mennesker av i dag. Dette har opptatt mange på hele 1900-tallet og kommer til uttrykk i spenningen mellom det populære og det såkalt seriøse. Iberg evner med sin affinitet for afro-amerikansk musikk og europisk kunstmusikk, å se problemet fra to sider. I hans verker finnes trekk fra begge tradisjoner, og det gir originalitet.

    Viser format. De to store verkene er trompetkonserten “Dromo Dance for Trumpet, Strings and Marimba” og orkesterverket “Aren\’t We All Warriors in Our Own Life?”. Mellom disse ligger “Three Songs to Poems by Rolf Jacobsen” og til slutt en musikalsk utsettelse av den første Jacobsen-teksten opprinnelig resitert av Odd Børretzen. I rekkefølgen ligger en opplevelsessekvens. Det har sammenheng med tonespråket og formatet på verkene som byr på poesi så vel som dramatikk. Utøverne har format og viser vei. Det gjelder solister som trompetisten Ole Edvard Antonsen, barytonen Per Vollestad, sopranen Elin Rosseland, resitatøren Odd Børretzen og ensemblemusikerne. Dette er musikk som krever oppmerksom lytting. Får den det, gir den mye tilbake.

    Tankevekkende. Vakkert!

  • Igjen dukker det opp en slags portrett-plate av en norsk samtidskomponist. Og igjen blir man smått imponert.

    Helge Iberg er navnet – bare å merke seg. Delvis fordi han utøver et godt håndverk, delvis fordi han integrerer forskjellig stilarter i sin musikk, og ikke minst fordi det klingende resultat er spennende og interessant lytting.

    Denne gangen har man “støvsugd” det norske musikkmiljø et for gode utøvere. Utøvere som er med på å skape en plate som Iberg må være fornøyd med.

    Åpningsverket “Dromo Dance” er skrevet til Norges trompet-guru Ole Edvard Antonsen – som her bringer frem hele registeret i sitt spill. På mange måter er dette verket et cross-over-stykke, der Antonsen virkelig får vist frem både teknikk og hvordan han tilnærmer seg musikkens mange små stilistiske innfall.

    Her er Det Norske kammerorkester under ledelse av Terje Tønnesen drivende gode medspillere.

    “Three songs” med tekster av Rolf Jacobsen inkluderer Odd Børretzen, Per Vollestad, Bendik Hofseth, samt en rekke andre dyktige instrumentalister. Også her finnes innslag i musikken som bringer opplevelsen inn i en litt udefinert atmosfære. Odd Børretzens kjente og trygge stemme står i flott kontrast til det dels krasse musikalske og tekstlige innholdet.

    Som orkesterkomponist møter vi Iberg i “Er vi ikke alle krigere i vårt eget liv?”. De fem satsene bærer alle navn om forskjellige “sinnstilstander i livet” – og Iberg vet å bruke kontrastene i instrumentene til å male alt fra små musikalske akvareller til voldsomme og kraftfulle klangkaskader på netthinnen til lytteren. All ære her til Kringkastingsorkesteret og Christian Eggen.

    Platas siste verk er “Tynne nåler”, der Per Vollestad virkelig får vist sine lyriske sider som baryton – godt ledsagtet av Aage Kvalbein (cello) og Ivar Anton Waagarard på klaver.

    Et fyldig og informativt teksthefte medfolger

Les essay

Halvveis - Curling legs 2003

Samtid/Jazz
Nominert til Edvard-prisen

  • Eit meisterverk i ord og tonar!

  • Rå, øm, kontant og poetisk! Intrikat og tilgjengelig. Iberg skaper en dramaturgi som nærmest roper på scenisk fremstilling.

  • Poetiske lykketreff oppstår når Rolf Jacobsens lyrikk møter Helge Ibergs komposisjoner. Lytt!

  • Dette opuset må oppleves – det er sterkt, krast, vevert, melankolsk, men fremfor alt, drivende godt! (6)

  • En helstøpt plate så godt som uten dødpunkter. Vil trolig finnes bl. neste års spellemannsnominasjoner. Og det må bli åpen klasse, for aldri har vi hørt et så båsfritt lydprodukt.

  • Som komponist er Iberg opptatt av å utnytte en rytmisk bevissthet sammen med troen på tankenes og ideenes plass i musikken. Han utnytter CD-mediet på en måte som vi sjelden ser.

  • Helge Iberg har tatt et nytt steg inn i sitt særegne musikalske rike. Du verden så flott at det fantes og finnes slike sjeldne planter som Jacobsen og Iberg.

  • Vi vil ikke skrive om et prosjekt som er så eksplisitt i sin kritikk av vår avis!

  • Helge Iberg har med dette verket oppdatert romansetradisjonen! – og tilpasset den ”hjemmelyttingen” ved å ta i bruk nyvinningene innen studioteknologien. Romansen har fått en ny form som innbefatter tekstlesning, sang, kammermusikk og teknologisk bearbeidelse, hvis overordnede mål er en annen måte å sammenstille tekst og musikk. En ny lytteopplevelse. Romansen av i dag!

  • Alt jeg har hørt av Helge Iberg har overrasket meg. Han har en spesiell evne til å finne musikalske vinklinger som er nye og utfordrende. En så slitt klisjé som musikk og lyrikk greier Iberg å gjøre totalt på en egen måte. Det musikalske utrykket her er i seg selv en nyforming av skrevet og improvisert lyd som imponerer sterkt i tillegg til den organiske sammenhengen med teksten, og ikke minst hvordan teksten er plassert fraseringsmessig inne i musikken.

  • Rolf Jacobsen var et beskjedent menneske. Han lot seg gjerne hylle, men snudde seg halvveis bort under hyllesten. Når Rolf Jacobsens verk hylles, innhylles det. Derfor trenger vi dem som tar diktene hans i bruk – så vi igjen og igjen kan oppdage knivodden, ømheten, den hvite flammen i dem. Helge Iberg har gjennom sin musikk vist meg en ny måte å se det gule øyet og fuglen innestengt i brystet, som RJ dikter om. Hans kommentarer i cd-heftet er kloke og skarpe. Jeg takker. –”

Never Ending West Side Story

Konseptalbum/Jazz. Jazzversjonen av Bernsteins West Side Story

Med blant andre: Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Ole Edv. Antonsen, Bendik Hofseth, Elin Rosseland, Aage Kvalbein, Terje Tønnesen, Knut Riisnæs.

  • Jazz? Samtidsmusikk? Fusjon? Rap? West Side Story? Romeo og Julie? Sondheim? Shakespeare? …Helge Iberg?

  • Suverent – med tidløst overlys.

  • Genistrek! (6)

  • .. et storverk som vil bli stående i norsk musikkhistorie.

  • .. matcher klassikerne!

  • .. som en drøm! (5)

  • Fascinerende, uhyre vellydende, tidvis utsøkt.

  • Mektig epos! .. et praktfullt stykke musikk som blir betre og betre dess meir du lyttar.

  • .. en uvanlig sterk produksjon – hør den!

  • En av årets mest spennende utgivelser – nyskapende. (5)

  • Knallgod plate som blir bedre for hver gjennomhøring. (5)

  • Geniale tolkninger. – Den fineste norske konseptplata på mange år!

Det Ondes Problem etc. 

Operakomedie

Prix Italia- Årets Verk – spellemannsnominert

Tenåringsverk fra 1973. Revidert og ominstrumentert 1982 og i forb. med radio- og plateinnspilling 1990.

Prix Italia 1990 Årets verk 1991, Nopa Årets tekst 1991, Nopa. Nominert til Spellemansprisen 1992

Operakomedie

  • Med suveren eleganse har Helge Iberg tatt for seg operasjangeren, med ei perfekt blanding av vill ironi og dyp kjærlighet. Han ivaretar det mest utsøkte og det mest komiske ved tradisjonen og åpenbarer en musikalsk innsikt som frambringer mang ei perle av arier kor og orkesterpartier. – Musikk for både operahatere og operaelskere.

    Aftenposten: 70 elleville minutter med de merkeligste innfall i musikk og tekst!

    Dagbladet: Puerilt! Raljerer med operatradisjonen. Flinkt gjort, men revnende likegyldig!

    Egil Monn Iversen, musikkteatergründer: Musikalsk vidd fra en stor begavelse!

    Bjørn Kruse, operakomponist: En kreativ bragd!

    Ole Christian Ruud, dirigent: En herlig maskerade sammensatt til en enhetlig form.

    Brynjar Hoff, musiker: Karikatur, fenomenale melodier, hysterisk morsomme tekster.

    Rolv Wesenlund, komiker: Det er bare å gi seg over å på nåde og unåde!

  • Helge Ibergs radioopera har symfonisk prakt. Det skifter mellom Rossini og Puccini, mellom Wagner og Webern, Goethe og Gertrude Stein, gir spark ikke bare til norske samtidspolitikere men fremfor alt til enhver postmodernismens disippel som tiltales av kunstferdig uforbindtlighet med talløse sitater. Ibergs historiekyndige radiokunst både kan og bør få tysk språkdrakt! – en liten sensasjon i et felt der håpet om nyskapning allerede har skrumpet inn”.

LUDO - Kirkelig Kulturverksted

Vokal/Jazz/samtid     

Anne Lise Berntsen, Helge Iberg og Bendik Hofseth.

(Collaboration)

THE NEW SONG

Marianne Beate Kielland, Nils Anders Mortensen

LibesKleineLieder  av Helge Iberg