“Aforismer er en undervurdert litterær form” – Aftenposten

Når tiden er inne, er det alltid for seint – nidord om samtiden (Schibsted)

Les resten av innlegget

Ny korttekstbok

Les resten av innlegget

Sanger fra Livets Jord (konsert, Ultima)

Anmeldelser av konserten på Ultima.

Aftenposten:
Stor konsert opplevelse: Det Norske kammerorkesters utlegning av Helge Ibergs gedigne Mahler-dialog: Himmelsk! Hudløst. Men hudløst er ingen utfordring for musikere som tør, som kan stå alene som solister! Ibergs konsept ga en kveld som aldri vil glemmes!

Les resten av innlegget

Operation Opera – polsk/norsk operakabaret

Witoszek, Chocron, Iberg, Hofseth

Aftenposten: Festlig og mollstemt med satiriske sideblikk. Helge Ibergs globale musikalske collage er det bærende element. Les resten av innlegget

Karikatur eller ytringsfrihet?

Reell ytringsfrihet vil minske behovet for destruktiv karikering. Det er først og fremst mangel på åpenhet om ubehagelige, men reelle konflikter som skaper ekstremisme. Den tragiske polariseringen i folkhemmet Sverige skriker jo til oss om akkurat dette

Jonas Gahr Støre var unnfallende i 2006, vel å merke med påfallende få spørsmålstegn fra de samme mediefolkene som angriper han i samlet flokk i dag. Han lot ”den minste blant oss” (en kristenfundamentalist) i saksa, men forsvarer seg med at ytringsfriheten er langt mer subtil og dyptgripende enn retten til å krenke andre. Jeg er enig med han dersom ytringsfriheten han forsvarer er mer enn et uforpliktende munnhell. Men jeg er usikker. Karikaturene vi opplever er kanskje nettopp symptomet på det motsatte.

Selv har jeg aldri vært noen hengiven fan av ekstrem satire a la Otto Jespersens jødehets eller de kvasiperverse/kjedelige homoparodiene til den geniale humoristen ”Sacha” Baron Cohen. Grunnen er at vi ikke så lett kan skille mellom ekstreme virkemidler i en kulturkamp og smådekadente underholdningsstunts fra kjendissugne medieonanister. Men hvem skal trekke grensene? ”Life of Brian” var for meg en glimrende film som rettet pekefingeren mot flokktendensene i menneskenaturen. Mange kristne ble likevel krenket, og ga uttrykk for det. I dag er grensene for kristenkrenkelser nesten utvisket, samtidig som ytringsfriheten er blitt et skalkeskjul for mange lumre agendaer. Vi trenger provokasjoner og seksualitet, men også og et rom for det hellige. Jo mer sekulært, kommersialisert og søndagsåpent samfunnet blir, desto viktigere blir det å skjerme om noen grunnleggende idealer. Et åpent samfunn er noe helt annet enn et multinasjonalt opplevelsessenter styrt av medieindustrien.

Det er likevel vektige grunner til å forsvare karikaturene. For det første blir anklagene om blasfemi multiabsurde når de framsettes av folk som vil drepe homofile og halshugge vestlige hjelpearbeidere som kommer med brød og medisiner. For det andre er den respektfulle uvilligheten til å krenke usedvanlig selektiv. Da Israels Ariel Sharon ble tegnet som nazibøddel ble karikaturen gjengitt verden over. Arabiske karikaturer av jøder som gris, ape eller barnemorder produseres i enorme mengder, men uten at muslimer i diaspora eller vestens kultursynsere ofrer dette en ettertanke, en forargelse eller en bannbulle.

For det tredje ser det ut til at satire og humor er en arena hvor det er mulig å adressere ubehagelige dilemmaer i kulturen uten å bli støtt ut i offentlighetens ytterkant. Humoristene er intelligente, de har ”forbrukermakt” og beholder sin legitimitet og status både til ”venstre og høyre”. Derfor er de verdifulle for medieindustrien som bruker dem for alt de er verdt. Jeg skvatt i lenestolen da Harald Eia i sin tid gjorde parodier på noen uspiselige norskpakistanske holdninger, som i en hvilken som helst annen kontekst ville medført oppsigelse og truende bannbuller fra Marie Simonsen i Dagbladet. Jo, satire er den liberale åpenhetens skarpeste våpen når den offentlige debatten er vingestekket i en kombinasjon av feighet og respekt for kulturenes egenart.

I dette siste poenget ligger nøkkelen til både å forstå karikaturenes rolle og til å angripe problemet på en mer konstruktiv måte. Det er først og fremst mangel på åpenhet om ubehagelige, men reelle konflikter som skaper ekstremisme. Den tragiske polariseringen i folkhemmet Sverige skriker jo til oss om akkurat dette. Gapet mellom den folkelige samtalen om innvandring/kulturforskjeller og det som er ”akseptabelt” fylles fort opp av alt slimet som pøses ut i kommentarfeltene på nettet, som igjen skaper frykt og hat hos de som rammes.

Denne destruktive loopen får en ny omgang i sensasjonsavisene, som lar de verste hatjihadistene bli rikskjendiser under påskudd av balanse i nyhetsdekningen. Akademisk og medial ”balansekunst” har også resultert i at ytringsaktivisten Hege Storhaug har måttet leve med rasiststempelet i årevis, selv om en liten nærlesing av hennes virksomhet blottlegger et menneske med stor kontaktflate i innvandrerkulturen og et genuin engasjement for de som faller utenfor der. (Hvorfor har hun ikke fått Fritt Ords pris? – Nja, jo. Men ikke før vinden er snudd. For øvrig: Når tiden er inne, er det alltid for seint.)

Vi må diskutere Islam i åpenhet på samme måte som vi har diskutert kristendommen. Vi må tørre å stille det kjetterske spørsmålet om hvorfor mange islamske kulturer er så fulle av hat og vold mot sine religionsbrødre. Vi må tørre å spørre om det er noe i denne religionens oppkomst gjennom klanskonflikter som gjør den til et egnet instrument i hendene på despoter. Vi må gi konstruktive muslimske røster som Usman Rana anledning til å bryne sine argumenter i en reell diskusjon og i en atmosfære av interesse og respekt. Å avfeie diskusjonen med å fastslå at ”islam er fredens religion”, framstår åpenbart som både komisk og provoserende; i alle fall i lys av ”forholdene på bakken”. Men kanskje er den det? La oss undersøke… diskutere. Reell ytringsfrihet vil garantert minske behovet for sårende karikeringer.

Så må vi ikke glemme at journalistene i Charlie Hebdo var heroiske frihetskjempere med livet som innsats. Vi må heller ikke glemme at de fleste av oss er feige, vi som kommer på banen i flokk nå, og ikke i 2006 da det virkelig var farlig å ytre seg. Og vi må ikke glemme at jødene som ble myrdet i kosherbutikken verken var motstandshelter eller feige rævediltere. De var bare jøder…